Uka som gikk.

Vi møtte de første kuldegradene på turen sør for Astana, og vår første tanke var: Endelig mulig å få drillet inn litt overlevelsesinstinkter. Vi kjørte derfor rett avgårde til supermarkedet for å handle inn forsyninger. 15 000 tullepenger fattigere kjørte vi inn i villmarken. Vi fant et passende overnattingssted ca 300 meter fra hovedveien; man stuper ikke på dypt vann før man har lært å vasse. Stedet lå nydelig til under noen høyspentmaster som knitret beroligende i nattemørket. Vi fordelte oppgavene raskt, og i løpet av en liten halvtime var teltet reist, og panseret på bilen omvandlet til et hendig kjøkken. På menyen stod uidentifisert kjøtt, egg, hermetikk og bakevarer. Resultatet var dessverre litt annerledes enn menyen. Hadde Ingrid Espelid Hovig vært død, ville hun mest sannsynlig ha vridd seg i graven mens hun applauderte, for dette var et måltid man sjelden har sett maken til på Kazakhstanske stepper. Likevel, vi fullførte måltidet, og skylte ned med en god Argentinsk rødvin servert i pappkrus.

På dette tidspunktet var det på tide å krype ned i soveposen, oppvasken fikk vente til i morgen. Vel nede i soveposen fant vi ut at selv om stepper ser flate ut når man kjører forbi, så er de overraskende ujevne når det kun er en sovepose som skiller ryggrad og utmark. Etter noen patetiske forsøk på skumle historier greide vi å glemme underlaget, og falt i søvn av kjedsomhet.

Morgenen grydde til forventet tid, og vi stod opp. Allerede i løpet av få sekunder fikk vi nye erfaringer. Å småsikle i søvne kan virkelig medføre problemer i minusgrader. Å våkne opp med ett tremannstelt limt fast i ansiktet øker ikke lysten til å kravle ut av soveposen. Ett kjapt rykk og noen ufrivillige tårer løste det problemet. Et større problem var det at 1 av 3 ekspedisjonsmedlemmer visstnok hadde blitt holdt våken natten gjennom av en snorkekonsert, for anledningen fremført i stereo siden det heldige offeret hadde shot-gunnet soveplassen i midten. Foreløpig har harde forhandlinger medført en kompromissløsning der hver av nattesstøyerne har gått med på å anskaffe to stykk ørepropp i god kvalitet til sistemann.

Å pakke sammen bilen er enklere sagt enn gjort. Etter mye prøving og feiling har vi valgt å benytte Tetris-metoden, som medfører at vi fortsatt har plass til 3 personer i bilen. Med oppvasken på taket og baksetet fullt av middagsrester fra dagen før kjørte vi tilbake til motorveien og fortsatte vår ferd mot Hollywood.

Whitesnow09