Now the real expedition begins. Our Russian visas are finally finished, after 10 days of arguing with the russian embassy here in Kazakhstan, and alot of help from Peter, our Yekaterinburg-host. We have had two months of travelling already, but the next couple of months will bring us new challenges, challenges that we never have faced before. We’re finally on our way to the vast areas of Siberia. Kazakhstan will be left behind, and we will meet up again with the Russian roads.
The first 2000-4000 km, we will travel on an ordinary highway. Still, an ordinary highway in Russia isn't a good road. Slippery roads and old trailers are not a safe combination.
This area, with cities like Novosibirsk and Irkutsk, has an average temperature around -15C, normal Norwegian winter weather. We don't predict any problems on this stage. That is why we turn north on Lena highway, known as “Highway to hell”.
This road will take us a couple of thousand km through nothing, before we arrive at Yakutsk. Average temperature around -40C will meet us there, if the car makes it so far. The car has to run all the time; if it stops it will be almost impossible to start it again.
The road between Yakutsk and Magadan, M56, is known as road of bones. It's described as not traversable for ordinary vehicles. For a good descripton on the road, read up on it on: http://en.wikipedia.org/wiki/M56_Kolyma_highway_(Russia)
This will be the final stage before we try to get a boat to transport the car over to USA.
There is a small chance that we still try to get up to the bering-strait and cross over, but due to Russias emence Visa-bureaucracy, we are running short on time if we choose this alternative. We will make an absolute decision when we're in Yakutsk.
mandag 30. november 2009
fredag 27. november 2009
Urumqi
The first couple of days in Urumqi we just wandered around. We were in a completely new situation. We couldn’t access internet, we couldn’t find anyone who spoke English and we couldn’t find a map of China. We just walked around, thinking of possible solutions. Rain and frost had hit Urumqi, turning all the roads into ice. The news reported that “19 people dead, millions inconvenienced”. Peters taxi got hit by a bus on the icy roads, pushing it to the side. After a quarrel the bus driver had to pay for the damages, it was a steeping 50 NOK. Finally, we got in touch with Steven Zhang and Jamey (Jimmy) He from “Xinjiang western international travel service Co.” While Steven sat in his office and tried to figure out a way to get our car into China, Jimmy went out on the town with us. He insisted on showing us some of the great things the region has to offer, but we always convinced him that the best thing to do was staying in town drinking. After 4-5 days he finally got his will, and we went to the museum, visited a 4000 years old mummy, and of course ended the night with a couple or more beers. (Local beer, served warm, just the way the Chinese like it.)
Steven had finally found a solution, but it cost 2 000 dollars, and we had to go straight through the region and into Mongolia. As we thought about this, he discovered that Mongolia had closed their borders, so there was now no chance of bringing the car. We took a couple of beers.
After a whole week with Jimmy we met him and Steven to thank them and pay whatever we owed for their efforts. “I do nice thing for you”, Steven said, and refused to accept money. As a small gesture from us, we took them out for dinner. We finally got to show off our tremendous chopstick skills, leaving only half of the food on the floor. They were impressed! We also tried to order some cold beers in the restaurant, but they only had warm. Steven solved this by sending Jimmy out to the nearest shop; buy a box of cold local brew (Too cold, according to Steven) and refusing us to pay for it. We left Urumqi and headed for Kazakhstan, to our beloved and greatly missed Mercedes. Jimmy found us an experienced driver that wasn’t sleepy like the last one.
We hit the border during their lunch break for the third time. 2 hours later we crossed over and found our car. We were eager to see if it was in the same condition. It was, starting on the first turn of the key. Rosa, the car hotel owner, had taken good care of it.
Thank you Steven and Jamey, and sorry for calling you Jimmy all the time.
Check out their site: http://www.silkroadadventure.com/
torsdag 26. november 2009
søndag 22. november 2009
Uka som gikk.
Det hender en gang i blant at vi klinker til med et restaurantbesøk i ny og ne, og når vi først klinker til, så blir det som regel det beste byen har å tilby. En god restaurant hjemme i Norge kan gjøre en litt usikker med tanke på hvilken kniv som skal brukes til hva, og hvordan man skal bestille en vin uten å avsløre at man faktisk ikke bryr seg om vinens sødme eller druenes vekstvilkår, men egentlig er ute etter mest alkoholprosent i forhold til pris. Å sitte på byens fineste restaurant i en 4 millioners by i Kina gir derimot straks flere artige nye problemstillinger.
I det vi kom inn i døren ble vi utsatt for ett angrep fra flere flanker. Tre personer kom bort, lirte av seg en lengre velkomsthilsen på kinesisk, mens de hadde hele overkroppen under midjen i noe som må være ny verdensrekord i bukking. Jeg knakk sammen i latter av den absurde situasjonen, men greide å kamuflere det som et bukke-forsøk fra min side.
Etter velkomsten ble vi ført videre til bordet vårt, og fikk utlevert menyen. Av erfaring vet vi at matbestillingen vår tar tid, så vi bestilte oss noen øl til å begynne med. En meny ble gitt oss, og under varsom overvåking av tre ansatte fikk vi tilslutt plukket ut noe som forhåpentligvis ikke var å anse som husdyr hjemme i Norge.
Når maten kom på bordet ble vi raskt tibudt gafler. Verdensvante som vi har blitt takket vi høflig nei, spisepinnene skulle vi da kunne mestre... Vi rakk ikke å ta mer enn to biter av maten, noe som riktignok tok ett kvarters tid, før kelneren kom bort og viste oss hvordan pinnene faktisk skulle holdes. Vel, vi ivret til på nytt og spiste to-tre nye biter før kelneren kom tilbake, konfiskerte spisepinnene våre, og la igjen tre stykk gafler...
Selv om tålmodigheten til vår kjære kelner ikke strakk seg så langt når det kom til matdissekrering, så gjorde han opp for seg når det gjaldt drikkevarene. En liten slurk av ølglasset ble kjapt fulgt opp av kelneren som kom spurtende fra alle mulige retninger for å sørge for at ølglasset ble fylt opp på nytt. Dette ble såpass irriterende at vi etterhvert ønsket å utføre en handling mot vår kelner som i Norge hadde blitt belønnet med 21 års forvaring. Vi tenkte derfor å gå over til å fylle vårt eget glass selv. Jeg tok en slurk av glasset, satte det ned på bordet og mens jeg løftet ølflasken kunne jeg høre små, løpende trinn ca klokken 4 fra der jeg satt. I det selve helleprossesen var kommet i gang, ankom vår andpustende kelner bordet, og med et trist blikk avventet han situasjonen, før han skuffet ruslet tilbake til hvor enn han kom fra.
Han ga seg midlertidig ikke så lett. Han ankom på nytt og holdt seg nå på en armlengdes avstand fra oss. Det var ikke noe tvil om at vi hadde gått utenfor vår juristiction på hans bord. I hans desperate forsøk på å gjenvinne kontroll gikk det imidlertidig galt. Vi hadde fått tre mugger med te på bordet, og disse skulle selvfølgelig også være stappfulle til enhver tid. Under en inspeksjonsrunde av tekoppene tok han vannkannen og plasserte over ølglasset. Usikre som vi selv var på lokale vaner avventet vi situasjonen. Han begynte å helle det varme vannet over i ølglasset, før han etter noen sekunder innså feilen, hikstet til med noen lyder, og forsvant for godt. Hvor han ble av er vi ikke sikre på, men vi håper han befinner seg på ett lykkelig sted med evig fulle ølglass.
Whitesnow09
I det vi kom inn i døren ble vi utsatt for ett angrep fra flere flanker. Tre personer kom bort, lirte av seg en lengre velkomsthilsen på kinesisk, mens de hadde hele overkroppen under midjen i noe som må være ny verdensrekord i bukking. Jeg knakk sammen i latter av den absurde situasjonen, men greide å kamuflere det som et bukke-forsøk fra min side.
Etter velkomsten ble vi ført videre til bordet vårt, og fikk utlevert menyen. Av erfaring vet vi at matbestillingen vår tar tid, så vi bestilte oss noen øl til å begynne med. En meny ble gitt oss, og under varsom overvåking av tre ansatte fikk vi tilslutt plukket ut noe som forhåpentligvis ikke var å anse som husdyr hjemme i Norge.
Når maten kom på bordet ble vi raskt tibudt gafler. Verdensvante som vi har blitt takket vi høflig nei, spisepinnene skulle vi da kunne mestre... Vi rakk ikke å ta mer enn to biter av maten, noe som riktignok tok ett kvarters tid, før kelneren kom bort og viste oss hvordan pinnene faktisk skulle holdes. Vel, vi ivret til på nytt og spiste to-tre nye biter før kelneren kom tilbake, konfiskerte spisepinnene våre, og la igjen tre stykk gafler...
Selv om tålmodigheten til vår kjære kelner ikke strakk seg så langt når det kom til matdissekrering, så gjorde han opp for seg når det gjaldt drikkevarene. En liten slurk av ølglasset ble kjapt fulgt opp av kelneren som kom spurtende fra alle mulige retninger for å sørge for at ølglasset ble fylt opp på nytt. Dette ble såpass irriterende at vi etterhvert ønsket å utføre en handling mot vår kelner som i Norge hadde blitt belønnet med 21 års forvaring. Vi tenkte derfor å gå over til å fylle vårt eget glass selv. Jeg tok en slurk av glasset, satte det ned på bordet og mens jeg løftet ølflasken kunne jeg høre små, løpende trinn ca klokken 4 fra der jeg satt. I det selve helleprossesen var kommet i gang, ankom vår andpustende kelner bordet, og med et trist blikk avventet han situasjonen, før han skuffet ruslet tilbake til hvor enn han kom fra.
Han ga seg midlertidig ikke så lett. Han ankom på nytt og holdt seg nå på en armlengdes avstand fra oss. Det var ikke noe tvil om at vi hadde gått utenfor vår juristiction på hans bord. I hans desperate forsøk på å gjenvinne kontroll gikk det imidlertidig galt. Vi hadde fått tre mugger med te på bordet, og disse skulle selvfølgelig også være stappfulle til enhver tid. Under en inspeksjonsrunde av tekoppene tok han vannkannen og plasserte over ølglasset. Usikre som vi selv var på lokale vaner avventet vi situasjonen. Han begynte å helle det varme vannet over i ølglasset, før han etter noen sekunder innså feilen, hikstet til med noen lyder, og forsvant for godt. Hvor han ble av er vi ikke sikre på, men vi håper han befinner seg på ett lykkelig sted med evig fulle ølglass.
Whitesnow09
lørdag 21. november 2009
Hipp Hurra
Kjaere lesere:
1. vi er i gang med prosessen det er a fa russisk visum. det er na det kanskje begynner aa bli litt goy og utfordrende. vi laerer mye og far det til.
2. vi kommer til a reise inn i rusland rundt tiende dec.
3. vi har det veldig veldig veldig bra.
pe.
1. vi er i gang med prosessen det er a fa russisk visum. det er na det kanskje begynner aa bli litt goy og utfordrende. vi laerer mye og far det til.
2. vi kommer til a reise inn i rusland rundt tiende dec.
3. vi har det veldig veldig veldig bra.
pe.
fredag 20. november 2009
E730
Står i 20. etage og ser ned på den kaotiske rundkjøringen i Urumqi sentrum, Kina. Taxier som kjemper om å komme seg inn og ut. Peter er i dusjen, Marius er på sitt eget rom. Jeg feller en tåre. Det er 4 dager siden Samsungen diskret falt ut av lommen i en av de 7000 taxiene som kjører rundt i byen. De første 2 dagene gikk fint, ingen bekymringer, jeg hadde et idiotisk håp om at Marius sin Yekaterinburg opplevelse ville gjenta seg. Jeg ser nå at dette ikke vil skje. Vi har vært gjennom mye sammen. Det første møtet med døden var da mobilen hoppet ut av hånden min og ned i toalettet. Jeg la den ved siden av sengen og fulgte nøye med. Selv om klapptelefonen var lukket ringte den av seg selv 14-20 ganger til den sist oppringte - Jonas. Dagen etter hjalp bor Torleiv meg med å vaske den i sprit og den ble så god som ny. Etter 3 år knakk batterifestet etter å ha oppbevart mitt danske og norske simkort bak batteri en gang for mye. Løsning denne gangen var teip. Svart elektrikerteip. I sommmervarmen ble det seigt og den sklei av hele tiden. Blå maskeringsteip var det neste, og det viste seg å være en vinner.
Høsten 2005 tok min far meg med til elkjøp og sa at denne matt-svarte Samsungen var mye finere enn den sølvfargede mobilen med busespeil jeg hadde sett meg ut.
I 4 år har Samsungen vært trofast og pålitelig. Den hadde også et meldingsarkiv som ingen kunne måle seg med. Ikke i mengde, men i kvalitet. Med sin maks kapasitet på 200 meldinger kunne jeg kun spare på de beste, hyggeligste og morsomste. Selvfølgelig var det Jonas Markussen som dominerte det morsomme.
Den hadde de store begivenhetene som: ”I dag ble Emma Sofie Født” fra Trygve. Torleiv sin ”ALDRI DIMME DØ I STRID” var en veldig hyggelig melding fra dimmedagen. Og ikke minst ”Nå eier vi en campingvogn” fra Marius.
De veldig små begivenhetene; Erik som hentet meg etter en hard arbeidsdag på Larvik Løk: ”Jeg er utenfor. Det lukter jævlig Løk her”.
Fritz og Elsa med sine blandede følelser fra min og Peter sin Audiropa tur ”...vær forsiktige”.
Da mamma lærte seg å skrive meldinger skrev hun f.eks ”afnafn” og hun var meget fornøyd med at det kom frem.
Helene om benbruddet på vei opp trappa og en lue som ble forsøkt strikket. Da jeg landet på Kastrup tikket det inn en oppmuntrene melding ”de danskene kommer ikke til skjønne hva som traff dem”. De skjønte virkelig ingen ting.
Fredrik sine nesten alltid fornærmende, men morsomme. Spesielt da han slapp fra militæret 2 månedere før meg, som tilfeldigvis var min bursdag.
Da satt jeg mektig irritert og misunnelig mens jeg drakk kaffe og så på Dr. Phil i kirkenes.
Med Peter sine meldinger kunne jeg se dialogen vi hadde 3 år tidliger.
Mange fantastiske og desverre private meldinger fra Steinstredet perioden.
Peter hadde også majoriteten av videoene på Samsungen. Det var alltid morsomt å se stupet fra 8 metern og selvsagt den andre filmsnutten.
Tora som jeg var bittelitt småforelsket i, startet en av de 2 meldingene jeg fikk med ”jeg så på Dr. Phil i dag...” noe som ikke gjorde følelsen svakere.
Daniels MMS fra brokkoperasjonen, og koke SMSen! Og ”vi kommer og henter deg på gardemoen” noe som skjedde mer enn en gang.
Da campingvogna endte på grinda skrev jeg ”3 minutter med stillhet” til eierne. Daniel svarte kjapt ”3 minutter med jubel.”
Lars sin ”morsomme” MMS gjorde meg uvel i vaktbua på GSV, bare å tenke på den nå gjør meg litt kvalm, men takk.
Lånekassa som gang på gang innvilget søknadene ”Gjeldsbrev mottatt. Pengene overføres innen 1-2 virkedager”
Marius med Jonas-oppdateringer fra Stavanger ble satt pris på. ”Nytt Jonas ordtak: Det gikk fort ut av glemmeboka”.
Påminnelser og spørsmål fra dagen derfør var også fantastiske.
Det morsomste uten tvil var det Jonas skrev selv, men det kan nesten ikke deles.
Litt fordi det er privat, men også fordi at jeg ikke kan huske de ordrett og en Jonas-meldig må være ordrett.
På dårlige dager så har arkivet vært den beste medisin.
Men nå ligger Samsungen i en taxi i Kina, i en provins som er avsperret elektronisk.
Ingen dekning, intet internett. Xin Jian - Samsungens siste hvilested og det er stille.
Høsten 2005 tok min far meg med til elkjøp og sa at denne matt-svarte Samsungen var mye finere enn den sølvfargede mobilen med busespeil jeg hadde sett meg ut.
I 4 år har Samsungen vært trofast og pålitelig. Den hadde også et meldingsarkiv som ingen kunne måle seg med. Ikke i mengde, men i kvalitet. Med sin maks kapasitet på 200 meldinger kunne jeg kun spare på de beste, hyggeligste og morsomste. Selvfølgelig var det Jonas Markussen som dominerte det morsomme.
Den hadde de store begivenhetene som: ”I dag ble Emma Sofie Født” fra Trygve. Torleiv sin ”ALDRI DIMME DØ I STRID” var en veldig hyggelig melding fra dimmedagen. Og ikke minst ”Nå eier vi en campingvogn” fra Marius.
De veldig små begivenhetene; Erik som hentet meg etter en hard arbeidsdag på Larvik Løk: ”Jeg er utenfor. Det lukter jævlig Løk her”.
Fritz og Elsa med sine blandede følelser fra min og Peter sin Audiropa tur ”...vær forsiktige”.
Da mamma lærte seg å skrive meldinger skrev hun f.eks ”afnafn” og hun var meget fornøyd med at det kom frem.
Helene om benbruddet på vei opp trappa og en lue som ble forsøkt strikket. Da jeg landet på Kastrup tikket det inn en oppmuntrene melding ”de danskene kommer ikke til skjønne hva som traff dem”. De skjønte virkelig ingen ting.
Fredrik sine nesten alltid fornærmende, men morsomme. Spesielt da han slapp fra militæret 2 månedere før meg, som tilfeldigvis var min bursdag.
Da satt jeg mektig irritert og misunnelig mens jeg drakk kaffe og så på Dr. Phil i kirkenes.
Med Peter sine meldinger kunne jeg se dialogen vi hadde 3 år tidliger.
Mange fantastiske og desverre private meldinger fra Steinstredet perioden.
Peter hadde også majoriteten av videoene på Samsungen. Det var alltid morsomt å se stupet fra 8 metern og selvsagt den andre filmsnutten.
Tora som jeg var bittelitt småforelsket i, startet en av de 2 meldingene jeg fikk med ”jeg så på Dr. Phil i dag...” noe som ikke gjorde følelsen svakere.
Daniels MMS fra brokkoperasjonen, og koke SMSen! Og ”vi kommer og henter deg på gardemoen” noe som skjedde mer enn en gang.
Da campingvogna endte på grinda skrev jeg ”3 minutter med stillhet” til eierne. Daniel svarte kjapt ”3 minutter med jubel.”
Lars sin ”morsomme” MMS gjorde meg uvel i vaktbua på GSV, bare å tenke på den nå gjør meg litt kvalm, men takk.
Lånekassa som gang på gang innvilget søknadene ”Gjeldsbrev mottatt. Pengene overføres innen 1-2 virkedager”
Marius med Jonas-oppdateringer fra Stavanger ble satt pris på. ”Nytt Jonas ordtak: Det gikk fort ut av glemmeboka”.
Påminnelser og spørsmål fra dagen derfør var også fantastiske.
Det morsomste uten tvil var det Jonas skrev selv, men det kan nesten ikke deles.
Litt fordi det er privat, men også fordi at jeg ikke kan huske de ordrett og en Jonas-meldig må være ordrett.
På dårlige dager så har arkivet vært den beste medisin.
Men nå ligger Samsungen i en taxi i Kina, i en provins som er avsperret elektronisk.
Ingen dekning, intet internett. Xin Jian - Samsungens siste hvilested og det er stille.
KAZAKHSTAN - CHINA
Arriving at the Chinese border was exciting but ended in disappointment. Getting trough the Kazakhstan side was easy, it took some time but that’s because they shut down the border during their two hour lunch break. When we finally drove over to the Chinese side we were stopped by the most polite English-speaking guard. “May I see your passport? Thank you sir... I’m sorry, you need special permission to drive in china…..and I am afraid it takes a very long time to get”. We had to drive back with 5 days left on our Kazakhstan visa.
We made camp 20km from the border and started talking about our options over a bottle of vodka. The best camping experience I’ve ever had. Sunny and warm during the day and a big fire at night, good coffee, good food and 15 pages written on White Snow Ep2. Three nights later we came back to the border, it was closed, lunch. We spent the two hours finding a place to put the car before crossing over on foot. We wanted to buy horses and ride to Beijing. After crossing in to china we quickly we found a taxi and tried to explain that we wanted to buy horses. 20 minutes and 3 phone calls later we talked with a woman who understood English, “you want to leave earth on horses?”. “19 kilometers” the girl on the phone told us. 90 kilometers later on the worst road ever made, in a taxi that had the earliest in tricycle suspension, we arrived at a mountain village. The driver found 3 horses and their owners. After talking with them for a while, the original 20 000 NOK for three horses became 15000, but still way too much for 3 horses when we paid the same for 188. We spent three days in the border town, located in the “XinJiang” region. A region China has “grounded” without internet and without the possibility to call anyone outside the region. This is because 100 or so people have died in terrorist attacks during this summer. Since we’re not backpackers we resist public transportation. So for the 700 km to Urumqi we hired a taxi. A Chinese taxi may be comfortable for Chinese people, but for us the legroom didn’t exist.. We drove during the fog filled night and our driver was sleepy, but it didn’t stop him driving 180 km/h. By the way, 700 km in a taxi costs 900NOK.
Uka som gikk
En måned, 10 000 km og 50 000 diskusjoner er tilbakelagt og hva sitter vi igjen med? Ett omreisende tårn av skittentøy. Det viser seg at utlandet ikke kan tilby samme vaskeservice som vi har hjemme i Norge. Vi har prøvd alt. I starten slengte vi alt på gulvet av gammel vane. I Norge har dette alltid fått klærne til å forsvinne ett døgns tid, før de atter igjen har dukket opp skinnende rene med en svak duft av Omo tøymykner. Her var resultatet ett helt annet. Klærne forsvant etter et døgns tid under andre skitne klær, og dukket opp igjen med en sterk eim av innestengthet, jord og sand hver gang vi krysset nye grenseoverganger.
Siden denne fremgangsmåten ikke førte noen vei la vi hodene våre i bløt, og husket plutselig noe essensielt fra bruksanvisningen hjemmefra; ”Klærne blir ikke vasket med mindre de legges i skittentøykurven!!”. Noviser som vi var på dette området innså vi at skittentøyskurven var hjemme, så vi laget oss en provisorisk løsning i form av en bag. Vi lot bagen få hvile noen dager, er det noe vi kan om skittentøysvask, så er det at det ikke hjelper å mase. Vi gravde bagen frem igjen en tidlig morgen og åpnet den på nytt, i håp om noen myke sokker og blendene t-skjorter, men igjen måtte vi skuffet konstantere at tilstanden var ved status quo, om ikke verre. Situasjonen var drastisk, og det ble nedsatt en kommite for å jobbe frem en løsning.
Beholdningen av rene boksere og sokker var så lav at vi måtte gå til innkjøp av nytt. T-skjorter ble vrengt og bukser ble sett på som ett luksusgode som kun var akseptabelt å benytte blant andre mennesker.
Grensen til Kina nærmet seg med stormskritt, og vi var ikke interessert i å krysse grensen til et land som praktiserer dødsstraff når vi hadde en bil full av biologiske våpen. Vår eneste løsning var å komme opp med en.
Og her er ett reisetips til alle andre som skal ut i den store verden: Man må tydligvis betale for å få vilt fremmede mennesker til å vaske klærne for deg! Det er jo en direkte skandale at en tjeneste som er gratis i Norge skal privatiseres ovenfor turister i det store utland. Likevel, vi hadde ikke tid til å klage dette inn for de rette instanser i FN, WTO eller hvem enn som har med dette å gjøre. Vårt Kazakhstanske visum løp ut om få dager, så vi betalte de nødvendige løsepengene som måtte til for å atter en gang fremstå noenlunde respektable. Det hjalp godt på moralen i laget å få tilbake rene klær, selv om det var ett slag i ansiktet å finne ut at grunnen til at det ikke eksisterer varmtvann i dusjene i Kazakhstan skyldes at vaskeriene vasker alt av klær på 90 grader. Klærne våre er nå mer enn rene nok, der vi går rundt i høyvannsbukser med t-skjorter som har mistet sin evne til å kamuflere navelen...
Helt til slutt sender vi ut en stor takk til Gunvor, Pernille og Bente, samt alle andre mødre hjemme i Norge, for deres iherdige innsats gjennom mange år. Innsatsen er nå dypt satt pris på og ekstremt savnet!
Whitesnow09
WhiteSnow is back
Finally, we are out of China and their zero-internet policy. We have a lot to get out on this page, and we will update it with alot of new information and pictures the next couple of days. Also, since the car was denied entrance to China (Unless we paid up till 5 000 US dollars), we've had too re-think our route. Information on this will follow soon, we just need to take care of some visa-issues here in Kazakhstan first.
lørdag 7. november 2009
EDITOR'S UPDATE - BREAKING NEWS, DEVELOPING....
I just spoke to my brother on the phone, and they have decided to leave their car in Kazakhstan and continue through China on foot, or possibly horseback - if they can negotiate a fair price on three horses.
A little backstory on this gigantic clusterfuck.
The guys had to enter China before their Kazakhstan visas expired on Nov 6th, so they did. The only problem was that they had failed to secure the approximately 4000 stamped documents needed to get a foreign car across the border and into the glorious people's republic.
So they grabbed what they could carry and crossed on foot, leaving the car behind. They later learned that will take approximately two months to get the necessary papers for the car (and it won't be free), so from what I could gather from my two minute conversation with Erlend today, they will roam around China "for about 35 days" and then fly back and get the car in Kazakhstan and continue towards Yakutsk.
There will also be radio silence since "China hates the internet" and "the cell phones don't work" (when he called me he was close enough to the Kazakh border to use their net). So unless there's an emergency ("which there won't be") and they break out the satphone, chances are we won't hear from the boys for a good month or so.
Spirits seemed high, as they always are, and I'm sure they'll work this out, as they always do.
I'll convey any news I get.
/torleiv
A little backstory on this gigantic clusterfuck.
The guys had to enter China before their Kazakhstan visas expired on Nov 6th, so they did. The only problem was that they had failed to secure the approximately 4000 stamped documents needed to get a foreign car across the border and into the glorious people's republic.
So they grabbed what they could carry and crossed on foot, leaving the car behind. They later learned that will take approximately two months to get the necessary papers for the car (and it won't be free), so from what I could gather from my two minute conversation with Erlend today, they will roam around China "for about 35 days" and then fly back and get the car in Kazakhstan and continue towards Yakutsk.
There will also be radio silence since "China hates the internet" and "the cell phones don't work" (when he called me he was close enough to the Kazakh border to use their net). So unless there's an emergency ("which there won't be") and they break out the satphone, chances are we won't hear from the boys for a good month or so.
Spirits seemed high, as they always are, and I'm sure they'll work this out, as they always do.
I'll convey any news I get.
/torleiv
Abonner på:
Innlegg (Atom)