Uka som gikk

En ekspedisjon innebærer som regel at deltakerne er litt over gjennomsnittsformen. Utholdenhet pleier å stå i høysete når man skier seg gjennom Antarktis eller sykler til Peru. Vår form lå derimot langt under Ola nordmanns snitt. De eneste vi kunne skryte av å være bedre trent enn var 75 år gamle kvinner med kols og en forkjærlighet for margarin. Vi bestemte oss derfor å ta noen krafttak før vi forlot Kasakhstan.
Det var ikke store grep som skulle til for å forbedre formen betraktelig. Vi begynte å reise oss opp i sengen når vi stod opp, istedenfor å rulle ned på gulvet. Vi kjøpte 1 liters vannflasker istedenfor 0,5, slik at vi virkelig kjente melkesyren når vi kostet på oss 3-4 slurker vann.
I løpet av få dager var vi kommet i såpass form at vi greide å fylle bensin selv, nesten helt uten å bli andpustne. Vi eksperimenterte også med kuldefølelsen. Vi dristet oss til å sette airconditionen helt ned på "min" i flere minutter, og kjørte tilogmed med en liten gløtt på takluka.
Nå viser det seg midlertidig at alle disse forberedelsene var bortkastet. Etter 2-3 dager i minus 25-30 har kroppen selv tilpasset seg. Vi kjører gjennom Sibir med vinduer åpne for å ikke krepere i varmen. All måkingen vi så for oss har russiske brøytebiler sørget for å ta seg av. I tillegg går bilen som en klokke, så vi trenger strengt tatt ikke å bevege oss ut av bilen for annet enn toalettære forhold.
Nå nærmer vi oss slutten av Sibir, neste område vi entrer er "the far east". Forhåpentligvis får vi bruk for treningen vår her, det kan ikke være så lett å kjøre til USA.
Whitesnow09